Jeg hadde vært i Tyrkia på en uke lang ferie, i Istanbul. Byen der Europa møter Asia, der religion møter det moderne samfunnet, byen der alt rører på seg-alltid.
Jeg er en ganske rolig person av meg, det at jeg følte meg hjemme i Istanbul føltes ganske merkelig. Jeg har vært i Istanbul syv ganger,og jeg har ennå ikke funnet et sted
man kan sitte alene og tenke. Kun hjemme. Og selv da er det så mye bråk utenfor at du blir disrahert. Til tider kan jeg ikke høre mine egne tanker.Folk snakker høyt på telefonen, selgerne skriker priser i gata,servitører med pene smil prøver å få deg inn i restauranter på 5-6 forskjellige språk. Vanskelig å slappe av. Men når jeg hører bønnerop, og ser utover bosphorus der asia møter europa på en unik og vakker måte,da glemmer jeg alt. Jeg blir så varm og god,innvendig og utvendig.
Jeg har blitt klådd på i trikken, følt menns edle kroppsdeler treffe meg både her og der på bussen, har blitt kalt det ene og det andre,blitt pekt på, ledd av, og ikke minst spyttet på i denne byen.
Samfunnet her fungerer slik; Kle deg som oss,snakk som oss,gå som oss, gjør som oss, da er du en av oss og velkommen. Viser du hud, ikke prøver å prate tyrkisk,prøver å være deg selv som om du tror du er noe- da er du egentlig ikke ønsket her,forsvinn.
Det er min opplevelse etter å ha vært i denne fantastiske byen 7 ganger iløpet av 2 år.
Det skal forresten godt gjøres å komme unna med horestemplet i Tyrkia. Blir du klådd på, og ikke sier noe,da er du en hore. Sier du noe, så er du også en hore.
Kvinnesynet her gjør meg urolig. Ikke fordi jeg aldri har møtt slik kvinnesyn før (det har jeg, og til tider verre kvinnesyn også), men fordi Tyrkia er et europeisk land. Og et sekulær fremgangsrik land. Et muslimsk land som jeg har lenge hatt tro på. Og som jeg fortsetter å tro på.
Som ei muslimsk jente som går europeisk kledd og ikke prater tyrkisk har jeg opplevd mennene på sitt beste og verste i Istanbul. På sitt beste er de når jeg forteller at jeg er troende og praktiserende muslim, selv om jeg er født og oppvokst i et kristent europeisk land. På sitt verste er de når jeg forteller dem det samme- i miniskjørt eller utringet kjole.
De mener at det er forbudt for en muslim å vise hud og kan derfor kalle meg en dårlig muslim, i verste fall en munaafiq (hykler). Det er forbudt for muslimer å drikke alkohol også, allikevel er det svært få i Istanbul idag som kan med hånd på hjerte si at dem aldri har rørt alkohol. Hvorfor er jeg dårligere muslim enn dem, når de tyr til forbudte handlinger like mye som meg?
Og Islam fordømmer fordømmelse. Hvorfor har ikke disse mennene fått med seg det?
For å bli litt upopulær så vil jeg gå så langt som å hevde at Allah gir ren blaffen i om jeg viser en pupp eller to. Han/Hun har viktigere ting å ta seg av,
og hun/han ønsker at jeg skal fokusere på viktigere ting også. Bl.a ting som krig,æresdrap,terrorisme,umenneskelighet rundt omkring...
Det handler ikke om religion. Som mange andre steder blir Islam misbrukt på det groveste her også. Bak denne muslimske veggen deres ligger det haugvis av egoisme,mansjåvnisme,patrikalisme og ønske om makt.Makt, som de har hatt lenge. Makt, som de ikke ønsker å gi slipp på.
Dem har styrt måten vi damer har gått kledd på, måten vi snakker på, hvordan vi bruker kroppen vår, når vi bruker kroppen vår, i hundrevis av år. Både i øst og vest.
Pluselig har damene som deler deres tro og kultur utviklet seg fra å være nikkedukker til talende og opprørske kvinner, som ikke lar seg styre og dedikere.
Det er noen harde nøtter å svelge,det!!
Fortsatt er det slik i Tyrkia dessverre, mindre i Istanbul (men fortsatt ganske mye!) men mye mer alle andre steder, at en kvinne er mannens eiendom og ære. Når du blir født tilhører du faren din, når du blir voksen eier mannen din deg, og sønnene eier døtrene dine. Dør faren tar onkelen over, dør mannen tar mennene i familien hans over, og slik fortsetter denne uendlige fæle sirkelen.
Hvor mange jenter er det som har blitt drept i ærens navn? Jeg har ingen konkrete tall, men jeg vet at det er mange. Altfor mange.
Fordi de har hatt kjæreste, fordi de har hatt sex før ekteskap, fordi de har vært utro, fordi de har skilt seg eller fordi de har ytret ønske om å gjøre noe av dette.
Jeg er stolt over alt jeg har fått til iløpet av min 23 år korte liv. Jeg har blitt ferdig på skole, helt på egenhånd. Jeg skal fortsette neste år. Jeg forsørger mine syke mamma.
Jeg jobber med menneskerettigheter. Jeg kjemper for minoriteter. Jeg brenner for skumle ting. Jeg sier det jeg mener, hvor jeg vil og når jeg vil.
Jeg har kjempet for min frihet i 8 år, og fortsatt kjemper. For frihet for sånne som meg er ikke noe du får en gang og så beholder du det resten av livet,absolutt ikke. Når du får friheten må du fortsette å kjempe for å få beholde den. For det står alltid en eller annen rundt hjørnet og prøver å ta fra deg den friheten. Jeg er ikke paranoid,snakker av erfaring- been there& done that! De begynner ofte med "du har så fine øyne" eller " du er annerledes"...
Jeg er stolt,fri,selvstendig men ifølge veldig mange kulturer er jeg allikevel ganske så uærbar.
For æren hos oss ligger mellom bena, men hos volvat medisink senter den kan kjøpes for noen tusen kr. Jeg ønsker ikke å kjøpe den, for ikke har jeg bare forkastet den ideologien men jeg har også erklært meg selv som en ære-fri kvinne . Jeg er ugift og uærbar, og det er jeg stolt av. For imotsetning til mange andre har jeg valgt hvem jeg skal elske, hvor jeg skal elske og når jeg skal elske.
Jeg nekter å være med på dette absurde,forkastelige og umenneskelige spillet om ære og skam som tar liv. Uskyldige kvinners liv.
Jeg skal høre azaan (bønnerop) 5 ganger om dageni Istanbul mens jeg sitter å¨en benk utenfor blå moskee i min korte skjørt og jeg skal be til min Allah, jeg skal vise huden han har laget, jeg skal mene det jeg mener og si det om det passer meg, og jeg skal aldri skjule hvor uærbar jeg er. Jeg har min stolthet i god behold, og det er alt jeg trenger for å holde ut. Og ja, litt god flaks for spåkkurset jeg skal ta neste år og tålmodighet for å takle de stressende hverdagene som kommer i Istanbul. En stor by, mange inntrykk.
"My heart did stopp wandering, and then I made myself belong"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar